Kapittel 5: Sameie

Get a hint

Hva var spørsmålet som ble behandlet i dommen Rt. 2015 s. 1157 (Fårøya) angående erverv av eiendomsrett til fast eiendom på ulovfestet grunnlag, og hva var flertallets begrunnelse for å konkludere med at sameieren Nilsen ble eneeier av hytten på grunn av de øvrige sameiernes passivitet?

Click the card to flip 👆

Spørsmålet som ble behandlet i dommen Rt. 2015 s. 1157 (Fårøya) var om det var mulig å erverve eiendomsrett til fast eiendom basert på partenes opptreden på ulovfestet grunnlag. Flertallet i Høyesterett kom frem til at sameieren Nilsen ble eneeier av hytten på grunn av de øvrige sameiernes passivitet.

Flertallets begrunnelse for å konkludere med dette var at de øvrige sameierne ikke hadde motsatt seg Nilsens rehabilitering av hytten, som de mente var en klar indikasjon på at Nilsen hadde tatt over hele hytten og at de andre sameierne hadde akseptert dette. Flertallet vektla også hensynet til konkret rimelighet i vurderingen.

Click the card to flip 👆

1 / 7

Terms in this set (7)

Hva var mindretallets begrunnelse i Rt. 2015 s. 1157 (Fårøya) for å konkludere annerledes enn flertallet angående erverv av eiendomsrett til fast eiendom på ulovfestet grunnlag basert på sameieren Nilsens passivitet, og hva var deres syn på betydningen av reelle hensyn i saken?

Mindretallets begrunnelse for å konkludere annerledes enn flertallet var at de mente at Nilsen ikke hadde oppfylt kravene til erverv av eiendomsrett på ulovfestet grunnlag, fordi han ikke hadde informert de øvrige sameierne om sitt rehabiliteringsarbeid og intensjon om å bli eneeier av hytten. Mindretallet mente derfor at de øvrige sameierne ikke kunne bebreides for passivitet i denne situasjonen. Mindretallets syn på betydningen av reelle hensyn var at hensynet til klarhet og forutberegnelighet måtte veie tyngre enn hensynet til konkret rimelighet, fordi eiendomsretten er en grunnleggende rettighet som bør beskyttes på en forutsigbar måte.

Hva var Høyesteretts utgangspunkt for utøvelsen av forkjøpsrett til fast eiendom i dommen Rt. 2009 s. 1299 (Parabolden), og hva var konsekvensen av at den forkjøpsberettigede hadde tatt et forbehold om ikke å benytte forkjøpsretten dersom det skulle fastsettes en høyere pris enn tilbudet?

Høyesteretts utgangspunkt for utøvelsen av forkjøpsrett til fast eiendom i dommen Rt. 2009 s. 1299 (Parabolden) var at den som vil gjøre forkjøpsrett gjeldende, med mindre annet følger av stiftelsesgrunnlaget, må forplikte seg til å bruke retten til den pris som blir fastsatt i samsvar med den aktuelle fremgangsmåten. Konsekvensen av at den forkjøpsberettigede hadde tatt et forbehold om ikke å benytte forkjøpsretten dersom det skulle fastsettes en høyere pris enn tilbudet, var at erklæringen om bruk av forkjøpsrett ble ansett som ugyldig. Høyesterett uttalte at forbeholdet gjorde erklæringen ugyldig, da det ikke hadde tilstrekkelig støtte i stiftelsesgrunnlaget til å slå igjennom overfor det generelle utgangspunktet ved forkjøpsrettigheter. Dermed var forkjøpsretten tapt etter kravene i sameigelova § 13.

Hva var hovedspørsmålet i saken Rt. 2003 s. 819 (Bjørneboe), og hva var grunnlaget for at Høyesterett kom til at oppløsningsretten ikke var gjeldende mellom partene?

Hovedspørsmålet i saken Rt. 2003 s. 819 (Bjørneboe) var om oppløsningsretten etter sameigelova § 15 var avskåret mellom to parter som var i sameie om en eiendom. Grunnlaget for at Høyesterett kom til at oppløsningsretten ikke var gjeldende mellom partene var at avtalen mellom dem var i strid med bestemmelsene i sameigelova og i dårlig harmoni med et sameies sentrale kjennetegn. Selv om avtalen ble betraktet som en sameieavtale, ble det avgjørende at partene hadde ansett eiendommen atskilt og av eksklusiv karakter. Sameiets særegne karakter og formål ga dermed grunnlag for at det ikke forelå noen oppløsningsrett mellom partene etter sameigelova § 15. Høyesterett påpekte at det ikke er noe krav om at en avtale uttrykkelig slår fast at lovens bestemmelser ikke skal gjelde, det kan følge indirekte av formålet med sameie eller partenes forutsetninger da avtalen ble inngått.

Hvilke omstendigheter i avtalen mellom partene var i strid med bestemmelsene i sameigelova, og hvordan påvirket dette Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2003 s. 819 (Bjørneboe) om avskjæring av oppløsningsretten etter sameigelova § 15?

I Rt. 2003 s. 819 (Bjørneboe) påpekte Høyesterett at avtalen mellom partene var i strid med flere bestemmelser i sameigelova. For det første hadde partene ansett eiendommen atskilte og av eksklusiv karakter, til tross for at sameieloven legger til grunn at sameiere eier eiendommen i fellesskap. For det andre hadde partene avtalt at en av dem skulle ha eksklusiv rådighet over en av bygningene på eiendommen, noe som stred mot sameielovens utgangspunkt om at sameierne har lik rett til å råde over eiendommen. Videre hadde partene avtalt at den ene skulle ha ansvaret for vedlikeholdet av eiendommen, mens den andre skulle bidra med penger, noe som også stred mot sameieloven.

Høyesterett konkluderte med at avtalen mellom partene på en rekke punkter var i strid med bestemmelsene i sameigelova og var i dårlig harmoni med et sameies sentrale kjennetegn. Selv om avtalen ble betraktet som en sameieavtale, ble det avgjørende at partene hadde ansett eiendommen atskilte og av eksklusiv karakter.